Harkmark sko og søm

«Mitt Navn er Lisbeth David Andersen, jeg ringer fra NRK radio.»

Det var en gledelig overraskelse! «Oj, om du kan komme allerede på onsdag?» Ja det går sikkert fint»
Det var et intervju om sko i Norge, tradisjonen omkring det gamle skomaker håndverket, mitt verksted og arbeidet som skomaker. Trivelig å ta i mot en godt forberedt journalist med fine spørsmål.
Dette kommer på radio, den 5. mars. Her er en forbindelse til den siden med intervjuet.

https://radio.nrk.no/serie/p2-portrettet#t=21s
Jeg var spent på hvordan dette ville høres ut på eteren.
Jeg gleder meg over muligheten til å fortelle om faget og hvordan jeg løser å får endene til å møtes.

Jeg var glad hun kom seg opp hit, slik som det falt snø den dagen. Takk for besøket, og vel hjem.

Det bodde en gang en skomaker i Rysstad i Setesdal -Asbjørn Bjørgum.
Han gikk bort i 1997 og har laget mange sko som er tatt godt vare på og er en del av skotradisjonen i Setesdal. To par av disse sto på en hylle med andre bunadsplagg i et hus i Valle. Så ble de skadd i en husbrann som åt opp halve huset. Disse skoene ble lånt til meg, og jeg skal lage dem opp i gjen, ett par til mor og ett til datteren.
 
Skoene er skadd og så vidt krympet, det er tydeligst i hælkappen der fóret trekker inn overlæret. De er sotet og lukter tjære og brent.

Til Snipesko må egene lester til. Jeg syr randsøm og må tenke på dette når jeg syr skoen og lager lestene.

Her er lestene skåret grovt og laget med lærhengsler slik at de kan «knekkes» når de skal ut av skoene.

Lestene er endelig klare. Jeg har 2 lag fryselimbånd over lesten i bredden og lengden. Jeg tegner skoen på denne for å lette arbeidet fremover. Merker som høyden på skaftet og hvor pløsen skal sitte, er ikke lett å se etterpå.

Ingen små tilfeldigheter. Alt skal være nøye tilpasset før noe settes ut i livet. Den hvite pappmalen prøver messingmaljene og hullmønsteret settes slik at alle hull får god plass.

Etter noen ukers arbeide er begge parene klare.
   
Skoene er klare til 17. mai. God fornøyelse.

Ett par nye sko koster  20.000,- kroner,
I dette ligger nye lester etter kundens egene mål, måltagning, materialer og arbeide.

Sko laget på ferdige lester koster 12 000, måltagning materialer og arbeide.

Tøfler, «vikingsko», «middelaldersko» og sandaler starter prisen på 3000,- kroner.

I prisen ligger kunnskap om faget, erfaring med ulike teknikker og materialer, og en videreføring av håndverket som garanterer god kvalitet. Kun i spesielle tilfeller kan jeg lage sko av materialer jeg ikke har kjøpt selv, og dermed går god for.
Harkmark Sko gir 10 års garanti på sko.
Siden materialene er riktige og skoene må pusses og stelles i tide, kan skoene vare mye lenger enn dette.
Slitasje etter mangelende vedlikehold kan jeg ikke ta ansvar for.

Reklamasjon
Eventuelle klager på kvaliteten, feil eller mangler ved skoene, må vurderes av en skomaker med svennebrev, som har erfaring med sko laget for hånd.

Lesten er en form som er skoens indre rom.
Jeg følger oppskriften etter George Koleff, «Last designing & making manual».
Jeg kjøpte den fra Walrus books, som har flere gode bøker til skomakeren. 4 mål av foten, fotens omriss, hælhøyde og noen andre små mål er notert før lestens profil og såle skal tegnes.

Profil og såle

Lest profil saget ut i bøk

Treet limes sammen, og settes i press. Alle merker fra tegningen overføres til lestemnet.
Emnet blir delvis hugget til med øks, og slipt med pussemaskin.

Midtlinje på lesten 

Alle linjer blir merket på sålen og sidene, alle merkene må stadig tegnes på ny, etter som de gamle merkene blir slipt bort.

Hælbåt.

Jeg skal ha hull i lestene, slik at en tråd kan trekke ut lesten av skoen når den er ferdig. Hælen deles slik at det er lettere å gjøre dette.

Hælen har en liten styrepinne slik at hælbåten skal stå riktig.
Når alle fotens mål justeres opp mot lesten skal målene stemme overens.

Lest med gips

Skoen tegnet på gipsen. Kunden prøver gipsen slik at det er mulig å bestemme hvordan skoen vil passe til foten. Noen vil ha nylonstrømpe og ettersittende trange sko, andre kan ikke få store nok tennissokker, med fotformens romslighet. Dette er faren når en ønsker å finne ut hva kunden synes er en god passform.
Hva er passe?

English summary.
The last is made of a wood that is firm, so it can hold the nails.
The drawing is made out of the measurements from the foot, to make a profile and a sole.
The profile is cut out of wood and the parts glued together.
I carve out the last shape by axe and sanding paper machine. I make sure the markings is transfered to the last after I reduce the shape.
To pull out the last of the shoe, a small part of the heel is cut out. other details at the last must be done at this stage, so the uneven shapes are sanded away.
The measurements of the foot is adjusted to the last, and the last is covered in plaster.
It is important for the shoemaker to know how the measurements of the foot is to the foot. To some people the nylon stocking is not tight enough. To others the flip flop sandals are the preferred fit.
The foot must decide, when the shoe fits.

Den siste tiden har jeg tegnet sko til et hefte.
Heftet skal vise sko fra Norge brukt til klærne bøndene brukte. Vi har en grundig undersøkt og høyt respektert tradisjon knyttet opp til klærne våre forfedre gikk i. Spennesko var èn av mange ganske ulike modeller som ble brukt.
Jeg vil kort fortelle skoens utvikling i Norge. Vi som bor i landet skjønner at føttene må ha de beste klærne.
Før skomakeren ble vanlig på bygdene laget alle sine egene sko. Enkle sko av skrapet og rå hud.
Mokasiner er det mest kjente eksempelet, og ulike variasjoner av sko til hverdagsbruk var oftest slik.

Det bønder i Norge slapp å bruke penger på, var alt de kunne greie å lage selv. Hverdags arbeidsklær var gjerne de mest brukte fillene, lappet og triste å se til. Helgestakken var noe finere. Og aller best var klær til høytid og andres brylup og konfirmasjon. Egen konfirmasjon, og eget bryllup ble gjerne kronet med nye klær og nye sko.
Skomakeren bodde på bygda i 1700- 1800 tallet. Det er ikke så my skrevet om emnet lenger bak i tiden.
En dreng og en pike i landbruket, kunne rekne med kost og losji hos husbonden. Som betaling for et års arbeide lå lønna ganske uendret frem til slutten av 1800-tallet. Nemlig valget mellom en riksdaler, et sett nye klær (som noen måtte sy selv) eller ett par sko. Ventet lønn for ett års ærlig arbeide altså.
Skoene var meget elsket og verdifulle. Da jeg lette etter sko på Folkemuseet på Bygdøy, så lette jeg etter finsko. De skoene som betydde mest, som var de fineste laget i sin tid. Laget til de viktigeste hendelsene i livet.

Jeg har skrevet lite om skoene, for det er ikke så mye spennende å vite. Hvem som eigde og laget, er som regel ikke kjent, noen kommer fra Nordiska museet i Stockholm, kjøpt da Norge var under Sverige.
Jeg har valgt å sette opp skoene i en region om gangen. Desverre er Trøndelag lengst nord i dette heftet, jeg har ikke funne sko fra lenger nord. Og velger å finne dette en annen gang.

Tegningene stiller skoene forsiktig på skrå, slik at du kan se midten. Det kan være for noen å fargelegge, det er meningen. Og du vil være med på å leke videre med tradisjonen vår. De gamle skoene er ikke sine opprinnelige farger. Lær mørkner fort, naturfarger falmer likeså.
Jeg har tegnet skoene slik de kanskje så ut, eller var ment å se ut da de var nye.
De aller fleste skoene kan du finne på digitaltmuseum.no. Ved hjelp av nummeret bak i heftet. Sko uten nummer har jeg sett i privat eige.
God fornøyelse. Hilsen Dina Harkmak Lie

English summary:

The clothes in the old farmers style, folk costume, commonly known as bunad all had their shoes, and boots. Most people men, women, young and old wore moccasins (of raw hide), siw/straw, bark og wooden clogs in every day wear. The shoes were hard to come by. In the time frame I work from 1650-1890, the household and traditions were more similar, the mind set, the work, than after the 1860 in Norway. The money based society came to this land, and came to the farmers last, and even later to the mountain regions. So change and modern ways were ever in motion.
In the old farmer self sufficient society the people that worked there, had the accommodations and food as pay. In addition to this they chose one out of three choises: a set of new chothes (all made at the farm), one riks dalar (the money at the time) or a pair of shoes, made by the local shoemaker. That was the pay for a year of farm work.
The christening of a young soul meant a Bibel of your own and your own shoes for best.
The bride and groom also wore new shoes.
The shoes were for the best of occasions, and for the hardest work, like riding horses, sailing, and other dangerous and toiling chores the men wore high leather boots.
Made by a shoemaker.
As the industry were able to offer ready made shoes to the worth of a monthly salary at a factory. That came to be a real threat to the common shoemaker in 1870 Norway. The shoemaker started loosing clients. Many shoemakers went to the factories, and worked there. The highly skilled handcrafter took on too draw prototypes for the industry, or move to the rural parts where the tradition were still demanding costume made shoes for special occasions. Or the road stopped and the goods of town had a harder time to reach the locals. Most shoemakers were also needed to repair worn out shoes.
In a time when money were not as common as goods, many shoemakers were also paid in alcohol, instead of money. With all that follows. Shoemakers has since suffered ill reputation for this love to spirits.

My thin booklet show a small variety on the regional differences, and for those who have a book on Norwegian folk costume, they will be surprised to see what went in to oblivion. Or the shoes are available in the Folkemuseum på Bygdøy.
You can find the shoes that have an FN- number at www.digitaltmuseum.no

The variety of modern shoes is restricted to what we find in the market. Without a skilled craftsman our imagination weaken and become dull. A tradition need craftsmen to fulfill dreams that belong to our common heritage. or dare we trust the fashion designer to dream it for us. What du the brazilian fashion designer know of a Norwegian winter? Why do we even bother to let other people export their excess goods to us? We must decide how we look, and what we are pleased to wear. In the end I became a shoemaker to fulfill my imagination. I do the same for my client.

I årets Lausdans klasse A, vant Sigbjørn Rua ett par målsauma sko.
All heder og ære.
Mer er ikke å si, enn å følge dette innlegget om du er spent på arbeidet.

Jeg har tegnet for å vise frem mangfoldet av sko til våre folkedrakter.
Spenneskoen har fått alt for stor plass, og til slutt en slags ufeilbarlig status som «skoen» til bunaden.
Den ble dominerende ettersom færre skomakere kunne lage de opprinnelige modellene.
Og fabrikkene kunne tilby én modell. Mye kan legges til om hvorfor spenneskoen dominerer i dag.

Bunad og folkedrakt miljøet i Norge og hele Skandinavia har arbeidet iherdig for å få laget nytt av de gamle draktene, trene opp fagfolk som vet hva de gjør, hvilken søm hvor også videre. Det er ikke like mange skomakere som driver med dette. Den mest kjente het Ingrid Dillekås, hun gikk bort i september 2013.
Jeg startet arbeidet med å finne gamle sko fra hele landet og danne meg et bilde av tradisjonen.
I august 2013 reiste jeg til Folkemuseet på Bygdøy for første gang. Da ba jeg om å få se 6 par sko.
De ble lagt klare og i løpet av 4 timer fikk jeg laget det jeg trengte av skisser. Jeg tok mål og noen foto slik at jeg hadde flere måter å huske på. I fjor sommer tegnet jeg alle skissene om til tekniske arbeidstegninger. Fra siden og rett fra oven. Da jeg satte sammen modeller til til dette heftet, slo det meg at dette var en død fremstilling. Det ble veldig kjedelig.

Fra Telemark: Dufsesko, Spennesko med ører, Pløsesko, og Snipesko.
Jeg valgte derfor å stille 4 enslige sko opp mot hverandre. Med god luft rundt. Ingen forstyrrende tekst, bare et enkelt nummer som henviser til enkel informasjon om Sted, og tid.
Det er ikke så enkelt med disse skoene som ble brukt i gamle dager. Enkelte prakteksemplar har sin fortelling, andre ble bare gitt til museet.
Det begynner allikevel å danne seg et bilde av dufsesko i Telemark og Buskerud, nærmere bestemt Tinn og Hallingdal. Noen dufsesko fra Tuddal har helt klart sine egene trekk.
Krotasko fra Vestlandet. Men også fra Flesberg i Hallingdal. Spennesko fra hele landet, noen Dufsesko med spenne, Spennesko med pløs. Pløsesko med sipe. Spennesko med ører. Snipesko fra Setesdal, og Vinje i Telemark. Pløsesko fra Hedemark. Og jeg vil ta med Jämtland og Härjedalen, som var en del av Norge frem til unionsoppløsningen i 1905.
Ja, er dette ubegripelig så gir heftet en grei innføring i bilder, om enn litt sparsomt med teksten.
Jeg valgte å skrive noen få ord om sko, i den tiden som vi tenker er Gamle dager.
Til en annen utgave skal jeg skrive mer om skoene. Denne utgaven er en liten innføring.

Jeg har dessuten kastet meg på en motebølge. Jeg har valgt et ganske tykt papir. Det betyr altså at det er mulig å fargelegge selv. Og bak i heftet står noen sider blanke. Disse kan brukes til å tegne videre.
Altså fargebok-for-voksene-bølgen.

Dette er sko i str 21, som er fritt etter NF- 1992-1779 I
Det opprinnelige paret har et tåspring som måler 7 cm fra gulvet til tåa, et ganske på fallende trekk ved skoene. Slike lester har jeg desverre ikke. Men jeg skal prioritere å lage et par, slik at jeg kan lage små snipesko til denne samlingen.
Jeg sydde, eller nåtlet tunellsøm i overlæret, med bekatråd og syl, istedet for nåler og syl. Jeg hadde satt det andre stinget da hele hensikten med tunellsøm ble åpenbar. Jo, den støtter åpningen i skoen. Dette er sko som ikke har fór og derfor heller ingen søm i sålekanten oppe som kan holde åpningen stødig.
Tunellsømmen gjør dette. Den løper ikke inni skoens innside, og kan derfor ikke slites fra innsiden.

Tunellsøm

Jeg har sydd beksøm på disse skoa også, dette var nok veldig vanlig ei tid. Kjent for å være mer vanntett enn den mer europeiske randsømmen, som jeg er mest kjent med.

Fra undersiden ser du avsømmen gå tvers igjennom sålen og blottlagt for all verdens slitasje.
Det var også helt vanlig!
Små sko fra Valle og eller Bykle i Setesdalen.

I år donerer Harkmark sko, et par sko til vinneren av A-klassa i Lausdans, på Landskappleiken, som i år holdes på Vågå.
Vinneren får et par sko sydd etter sine mål. Så detter blir grådig spennende.
Jeg står på Landskappleiken med en stand, der jeg stiller ut noen av skoa jeg har laget, og forteller om sko, som jeg har jobbet med til nå. Jeg har dessuten laget sko fra Vågå, de har et eget innlegg på denne bloggen.

Lykke til alle sammen!

Dette paret kom jeg i gang med i november 2013, jeg kom så langt som til binnsømmen i rand. Der tok jeg en stans, for å kunne vise fram nettop en binnsøm med rand. De sto utstilt på Kaffibaren på Rauland en tid. Så sto de utstilt i Haugesund i Singer Bernina Sysenter, frem til april i fjor.
Så jeg hadde god tid til å bestemme meg for endelig utseende.
Jeg har tullet litt med avsømmen og brukt rosa renningstråd fra Hillesvåg. De selger lin og ull til renning av vev. Jeg hadde en rest som jeg dristet meg til å prøve i avsømmen rundt sålekanten.
Frem til nå har jeg aldri brukt annet skogarn enn fra Bockens (Sverige) i binnsømmer og avsømmer, så det var dristig å prøve noe nytt.
Det viste seg at fiberene fra Hillesvåg var kort, og mer stry-aktig fiber enn Bockens. Det var derfor best å ta med to korder Bockens, som er naturfarget, inn med de 4 rosa kårdene. Dette ble 6 kårder i tråden som syr avsømmen. Det ble litt mer fres over skoene tatt i betraktning at de er ganske spreke i fargene fra før, så sattte jeg sålekantene inn med mørk brun farge. Jeg skulle ønske meg en litt lysere brun. -Litt mer gyllen, men det kan jeg endre på når jeg finner rette fargen.

Lestene forløst

Røde dekksåler

Det er ikke lett å se den rosa avsømmen på avstand.

Så Krota, hva er det da?
Det er vanligere med geometriske figurer og symbolbruk i Vest Norge, enn i fjellbygdene på Østlandet. De er mest kjent for å «rose», og det viser seg i all folkekunsten, at dette skiller vest fra øst.
Å krote/a er å sette tegn, å verne med tegn, å pynte noe med tegn. Tegnene er geometriske former som, sirkler, kors, muruspjeld, solhjul, trekanter, bølger, streker, og mye annet. De hadde sitt sjelsliv, sin åndelighet, og sin tro i symbolene. Å krote sko var ett sted å krote. mye mer vet jeg ikke ennå.
Fargene da, noe uvanlig, men ikke uten mening.
Jeg har ikke valgt fargene etter et slags dypere symbolsk språk, for jeg kan det ikke. Og jeg vet ikke om våre moderne fargesymboler stemmer overens med den de hadde. Men fargene, de synes ikke etter 150 år med elde. De er ikke i sine opprinnelide farger!
Jeg ser mye flott i magasinene, og jeg vet at skinn og lær mørkner kjapt. Og at naturfarger på lær ikke holder så lenge (oftest). Så fargene er for å legge til noe nytt under solen. Krote litt videre.

English summary:
I started the work on these shoes after I attended to the funeral of Ingrid Dillekås Adelsøn i september 2013. She worked all her life to bring to life and strengthen the tradition of Norwegian folk costume.
The people in the funeral were dressed as would please and honor Ingrid, and I had never seen such variety before. She was a shoemaker and some wore the shoes they bought of her.
I came to loosen up my uptight thoughts on what the shoes must have looked like new 200 years ago.
If an old jacket or other textile is found as filling in a wall, it might be fragile but still have some original look to it, certainly in the seems and where the sun never came to alter the fabric. But shoes are made of leather. (no silk pump ever found in a Norwegian farm) Leather darken in a few years, and naturally dyed leather colors fade quickly. So I lost most my restraining thoughts on the upper and made the colors matter. I also sew the outer seam with pink thread, to make it more interesting.
The upper is adorned with geometric ornaments, it was the sign language of its time. The symbol language is lost to us modern city dwellers, but they new what the triangles and circles spoke of. So I made my own pump of cow hide and calf lining.